Operation flerkulturell prekestoltur med noko attåt

Sompod, vår Thailender, hadde bestemt seg for at han SKULLE besøke Norges stolthet, nemlig vår kjære Prekestol. Hadde vi noe valg? Nope..

Dagen var altså i dag (torsdag), klokken var en time før 10, og jeg lå enda å ventet på at den vanlige plagsomme mobilen skulle vekke meg, jeg måtte liksom bare få signalet før jeg gadd å reise meg opp av sengen… Jess, vekk fra kjedelige detaljer, nå til noen viktige:


Deltakere:
Sompod / Poch Poch / Popcorn, Thailender
Knut, Erfaren turleder,
Petter, fersk attenåring! Kameramann og kjent i området
Hans Inge, litt sånn forskjellig, hobbyfotograf og litt redd for altfor store høyder...

Mål :
Toppen av Prekestolen, uten unødvendige skader.

Kl. 10 ca sånn nesten presis, møttes vi hos Knut, der også Sompod bor for tiden. Petter var på hytta og skulle komme direkte til Prekestolhytta! Sola brøyt i gjennom skyene, jfallfall på siden, og motivasjonen og humøret var relativt høyt oppe.

Det første rare som skjedde på turen oppover var at Knut begynte å tro at jeg hette Hans Inge, ja du leste faktisk rett! ..Jeg har hørt veeeldi mange kreative, kule, teite og tåpelige versjoner av mitt navn, men denne var nyy! Jeg bestemte meg for å ikke bry meg, jeg ville heller avvente situasjonen å se om Knut kunne klare å finne ut det virkelige navnet mitt…

Det skjedde enda en ”episode, interessant nok å skrive om”. Drøsen i bilen var langt av gård, langt inni i It –planleggingen på Gjesdal ungdomsskole..før vi oppdaget at vi hadde kjørt for langt, og var på vei mot Sirdalen…Neei! Vi skulle selvfølgelig ha kjørt inn med Gjesdal Spinneri før vi kom til Oltedal. (noe jeg hadde stusset på, menne tenkte kanskje at det hadde kommet en ny vei..)

Såå var vi endelig framme på parkeringsplassen ved Prekestolhytta, Petter var imponerende(!) presis og kom rett bak oss, direkte fra hytta på Vervik. Etter litt foto–session og ”gjør det du må før du tar deg en langtur”, bar det oppover fjellet.

Turen som gjennomsnittlig skulle ta 2 t, ble selvfølgelig unnagjort i Thailandsk og rytmisk stil på svimlende 1 t og 40 min. Sompod sprang tidvis opp steinrøysene og imponerte kameramannen vår i senk. Samtidig sosialiserte vi oss delvis med utenlandske turister som heller ikke kunne gå glipp av denne eksotiske severdigheten.

Toppen!!! Sompod og jeg hadde aldri vært på Prekestolen før, og det var en syyyyyk opplevelse å kunne se 604 svimlende meter rett ned i den blåe, iskalde sjøen. Jeg ble nesten skjelven der jeg lå ute mot kanten for å se nedover. Det hjalp heller ikke at en eller annen galning satt på kanten og sprellet med føttene i et ”604 meters rett ned fall”. Følelsen var allikevel magisk, selv om det var noe av det mest skumleste jeg har vært med. Petter som hadde vært der en gang før, var mer used to it, men jeg tror han kjente trøkket litt han også! Knut syns det var mer enn nok å se oss leke med kameraet ute på kanten for å forevige øyeblikkene og den syyyke utsikten!

Vi roet oss ned litt lenger inne på prekestolen med varm kakao, mat og snop. Vannvittig god kombinasjon!.. Etter den velfortjente matpausen tok vi enda noen bilder, Sompod sprang rundt som en annen galen Thailender, han måtte jo ha med alt! Takk Gud for at vi ikke datt ned!

Etter massiv fotografering og nyting av norges stol, bar det nedover. Denne gangen tok det 1 t og 20 min. Så igjen så var vi fornøyd med tiden, noe kan nok skyldes det kanonhøye sukkernivået vi hadde pådratt oss på toppen, men det var herlig.

Fornøyde satt vi oss i bilen på vei til Vervik, hytta til Petter og de. Sorry, glemte å nevne at vi var invitert på kjøtteig å spagetti hos de etter turen. Namm! Selv om vi hadde hatt et ”durabele” måltid før på dagen, var magen ikke helt avvisende for spagetti. Etter en koselig stund på Vervik tok vi farvel med det fantastiske vertskapet vårt og Petter, og kjørte først feil vei, snudde å kjørte tilbake, og satt kursen mot Sandnes og Ålgård. =)

Jeg vil tro, egenltig så vet jeg,… at alle syntes at det var en fabelaktig måte å bruke fridagen og Kristihimmelfartsdag på! Fiiin tur!!

Regnet kom først når vi ventet på ferja til Lauvik...Godt tima!

Dagens motto (Knut): Det er ingen skam å snu et par ganger, så lenge en finner fram av og til.., sant vel Hans Inge? Ennå vel uvitende om mitt egentlige navn…

Takk for turen ;)