tirsdag, mars 27, 2007

Forandring fryder?

Foto: Stavanger Aftenblad
I går var Petter og jeg på tur opp til Rossåsen- fjellet i den glitrendene solen, i dag brannt det delvis opp. Riktignok bare gresset a. Heldigvis

mandag, mars 19, 2007

Tikken, eg har ann!

"Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir “tatt” må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som “har den”, og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt “tatt”, og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

1) I og ½ år gammel snubler jeg i peisen og mister venstre fortann, bare etter ½ halvt år på egne bein. Helt frem til jeg begynner på barneskolen er jeg tannløs og en glad gutt. I en fotballkamp på Vaulen 17 år senere får jeg en albue i munnen, og knekker roten i venstre fortann. Jeg slipper heldigvis med skrekken denne gangen, og får ha tannen festet som pynt inntil videre. Denne gangen vil ikke kroppen produsere en egen tann, så den må kjøpes etter hvert. Men jeg lever jo!

2) Når jeg var liten hadde jeg krøllet langt hår. Jeg likte godt å lukte i håret (liker det ennå?), og håret har fasinert meg siden den gang. Sjekkereplikken til jenter var etter som jeg ble noen år eldre: ” Kan eg lokta/ta i håret ditt?” Den ble avslått gang på gang, men bestemor var alltid snill.

3) Før en guttelagsleir til Tonstali stjal jeg godteri på Statoil. Menyen var Stratos og hubba bubba. Jeg tror jeg må ha vært sånn ca. 8 år. Jeg var til og med for liten for å være med på leiren, men far var leder så jeg fikk være med.

4) Jeg er en storspiser av kald pizza på søndags morgener. Med visse unntak med grøt. (Bare med sukker!)

5) Da vi var mindre lekte Petter, Trine og jeg dag inn og ut i skogen. Vi hadde en hel landsby, med fengsel, butikker, tisseplass, klippe, kongeslott, utskiktspost, brønn og vannhytte. Petter var konge, og jeg var butikkeier og slave for ham. Jeg måtte gå rundt å sope rundt hyttene, og ble også pisket.

6) Jeg har funnet ut at jeg kan mumle og sånt. Av og til kommer det ut andre ting enn det egentlig skal, men jeg håper dere er glade i meg for det.

Og så noen morsomme hendelser denne vakre mandagen. Eller er det litt ondt og si morsomt?
Uansett, jeg var på vei til direktebussholdeplassen ved Kongeparken. I det jeg går på brua ser jeg en hvit stor varebil svinge ned fra Kongeparken og til venstre. Det vil si at han svinger ned mot avkjøringen fra E39. Det vil altså si der du egentlig kjører når du svinger av E39 (mot sandnes) og opp mot Kongsgata/Kongeparken. Men denne bilen ville visst skille seg ut, og jeg kan rett og slett ikke forstå helt hva som foregår. I mote den hvite bilen kommer en av RISAs lastebiler, som på naturlig vis svinger inn på avkjørsfeltet opp mot Kongeparken. Men der kommer jo den hvite tullingen i mot! Heldigvis innser den hvite varebilen at slaget er tapt, og den må oppføre seg som en normal alminnelig bil. Sjåføren av den hvite bilen setter den i revers og kjører bånn gass bakover mot rundkjøringen oppe ved Kinarestauranten. Faren er over, og ja, det var polakker.
Livet er ikke lett.

Det neste som hender er at jeg står å spiller biljard i kantina mot en i klassen. Plutselig under spillet hører vi noe som braker kraftig ute i gangen. Jeg går ut i stor forundrelse og finner en mann ligge halvveis forskrekket/lamslått på gulvet (jeg overdriver kanskje en smule), mens en arbeidskollega står på siden og ler. Jeg spør om det går bra, og den lamslåtte svarer ja litt nølende, mens den andre bare smiler. Det skal sies at vedkommende som havnet på gulvet hadde en stor kasse med bakervarer i hendene i det ulykken inntraff. Ingen bakevarer havnet på gulvet, men jeg tror kassen havnet oppå han. Respekt!

Livet er ikke alltid kjedlig ass

søndag, mars 04, 2007

Super Ballads Club


I januar i år ringte en fyr meg fra Sverige, han snakket norsk og forklarte at han ringte fra et musikkselskap i Sverige som het Mr. Music. Jeg undret meg et par sekund mens jeg satt med telefonen i hånden og så ut vinduet. ”Enda en forbaska telefonselger som skal prøve å utnytte svake mennesker.” Den ellers så hyggelige mannen over grensa snakket om at de holdt på å promotere selskapet i Norge, fordi i Sverige var det godt kjent over alt, vissnok.

Min tålmodighet gikk over i en kritisk fase, og etter hvert kom han til poenget. Han lurte på om jeg hadde lyst på en cd med ballader fra Super Ballads Club ”gratis”? Han forklarte ærlig og rett etterpå at jeg kun skulle betale for frakten over grensa, nemlig 49 NOK. Jeg var i første øyeblikk totalt negativ mot dette. Men telefonselgeren gav ikke opp kampen, og han var språklig rutinert og ville ha meg til å tro at denne cden var noe jeg absolutt trengte. Tanken om at det kun kostet 49kr førte til at jeg heller sa ja, enn at jeg la på røret. Den kunne jo i verste fall gis bort som gave. Men for å ikke bli lurt, spurte jeg om jeg nå måtte bli medlem? For medlem i Super Ballads Club var vel noe av det jeg absolutt ikke ønsket.

”Nei, nei, absolutt ikke! Du blir kun medlem viss du ønsker det. Det kan jo være at du vil bli med oss når du hører cden du får.” Siden jeg var så snill og ønsket å motta cden, skulle jeg få motta en forundringsgave i samme slengen. Selgeren forklarte at cden ville komme i posten om noen få uker.

Og som en dum akvariefisk, bet jeg på kroken totalt, i god norsk tro selvfølgelig.

I begynnelsen av februar fikk jeg et brev fra Super Ballads Club. Hvor er cden mon tro? Ingen cder, kun et brev. Innledningen var skrevet med uthevede bokstaver og skulle med en gang fange meg som leser:

”VELKOMMEN SOM MEDLEM I SUPER BALLADS CLUB”
”Vi viser til en hyggelig telefonsamtale og er svært glade for å kunne ønske deg velkommen som medlem i Super Ballads Club.

Jeg burde selvfølgelig ha forstått det, typisk svensk? Når det til og med var en norsk person som jeg snakket med, kan ikke denne feilen ha noe med nordiske språkproblemer å gjøre.

I brevet stod det videre informasjon, hva som ville bli sendt vær måned, velfylte Super Ballads bonuspakker og de fristet med originalinnspillinger og greatest hits hentet fra USA og Norden, pluss at det lå ved videre informasjon om selskapet. Jeg ble mektig irritert - imponert og flau over å ha blitt lurt av en nordmann i Sverige. Latterlig.


Noen dager senere fikk jeg cden med forundringsgaven i posten, og jeg var spent da jeg åpnet den middelstore konvolutten. I konvolutten lå cden som bestilt, og en svart penn. For en forundringsgave! Og slagerne som fulgte med var ingen ringere enn: 1) I want to know what love is – Foreigner, 2) Somethings gotten cold of my heart – Marc Almot feat. Gene Pitney 3) Sweet dreams – Lisa Miskovsky 4) The rose –Westlife 5) Sista morgon – Niklas Strmstedt.

Jeg kan vel ikke si annet enn jeg gleder meg sårt til å høre alle disse fantastiske balladene.
Noen dager senere skrev jeg (så sint som jeg kunne bli) et brev til Mr. Music i Gøteborg og forklarte at jeg ikke ville ha noe med Somthings gotten cold of my heart - gjengen å gjøre! Og viss de prøvde å sende meg flere cder, så kom jeg ikke til å betale en svensk forbaska krone! Jeg hadde i dagene i forveien prøvd å kontakte kontoret i Gøteborg uten hell. Enten var det opptatt, ellers så ble jeg plassert i kø med koselige ballader som pauseunderholdning, og den svenske automatiske telefonbetjeningen forstod jeg ingenting av. Jeg brukte sikkert mer på telefonsamtaler, eller rettere sagt telefonkø i Sverige, enn det balladecd-en og pennen kostet til sammen (49kr). Håper ikke far merker noe på telefonregningen.

Ja vel, 49kr fattigere, en Super ballads Club og et forhåpentlig midlertdig medlemskap ”rikere”. Og ja, jeg har fått meg en stor lærepenge.

Men hva gjør man ikke for "svensker" og ballader?