Når til og med tennene blir vrange.. en traumatisk opplevelse

Det er mandag, det er regn, litt mer regn og Vaulenbanen ligner en badeplass i grusformat. Klokken 19.00 presis er ballen i gang, og det går egentlig rolig for seg, det vil si som planlagt. Vi leder to null i første omgang. Vi er høyt oppe, Vaulen er langt nede. Etter pause er det høyt oppegående mannskapet fra Ålgård villig til å ta det litt mer med ro, noe som også kan skyldes manglende kondisjon eller bare det at innbytterne har glemt å møte opp denne vakre høstdagen.

Klokken nærmer seg halv ni og stillingen har etter hvert gått over til gjevnt fordelt, nemlig 2-2. Litt frustrasjon brer seg utover mine dassvåte lagkamerater. Så skjer det plutslig noe, fem minutter før vi endelig skal kunne komme oss vekk fra vannet og inn til fastlandet igjen.


…. Vaulen slår et innlegg inn mot vårt felt, det er bare en Vaulenspiller og meg som er ”tilgjenglige” for pasningen som kommer innover. Jeg ser at jeg ikke har mulighet for å vinne duellen skikkelig men jeg bestemmer meg for å gå opp i den for å heller forstyrre motspilleren….Så var det gjort. I det duellen kommer albuen eller armen til vaulenspilleren rett i fronten av mine tenner. Sansene fungerer som de skal og i munnen kjenner jeg en tann som ikke er helt der den skal være og med øynene ser jeg ballen trille en plass dr den heller aldri skulle ha vært. Alt går delvis i surr. Jeg kan ikke helt si om fortanna stod utover, bakover eller bare på skrå, det eneste jeg husker er at jeg vrir den på plass. Og lurer febrilsk hvordan tanna nå ser ut, og om jeg kommer til å bli tannløs resten av livet. Keeper Jerry beroliger meg og sier at det er ikke så gale som jeg tror det er. De siste fem minuttene av kampen går med til å filosofere intens over hva som egentlig skjedde, og hva skjer nå liksom heller mindre om hvor ballen måtte befinne seg. Jaja, tapet er et faktum, tapet av noe annet er også et faktum.

På kvelden ringer mor til alles kjære Eidsaa og lurer på hva vi skal gjøre. Jeg får beskjed om prøve å stabilisere tanna med en skinne og at jeg bør gå til kommunetannlegen for å ta røntgen neste morgen

Status hos kommunetannlegen neste morgen, viser delvis brudd i den ene tanna. Tannlegen og selvfølgelig jeg har tro på at dette skal gro. Egentlig blir det en lettelse over at det ikke er verre. Samtidig må jeg si takk og farvel til epler og pærer, kavring og alt annet som er hardt og dessuten åpne sideveier for å tygge maten. (Det vil si å tygge på siden.) Jeg må dessuten gå med skinne hele dagen lang, jippi!


En traumatisk hendelse kommer sjelden alene? Jeg vet ikke om jeg kan kalle det traumatisk det som skjedde i dag. Men, meen. Eidsaa, reguleringstannlegen jeg har gått til, har satt av time til meg for å se hvordan det ligger ann innover i tannsystemet. Når jeg legger meg ned i stolen forteller han meg at de er svært liten sjanse for at tanna vil gro og at jeg bør sjekke med forsikrings greier, bare sånn i tilfelle liksom. Jeg sier tusen takk inni meg og undrer svært på hva nå han vil finne på. Etterpå gir han hint til assistenten til å finne noe, og jeg forstår raskt at han har ”skumle planer” Jeg tar mot og spør, hva de egentlig har tenkt å gjøre. Svaret drar meg tilbake til de gode reguleringstidene på ungdomsskolen. Eidsaa har nemlig funnet ut han skal stabilisere tanna enda mer, og skal sette på en streng bak fortennene og en liten på forsiden (Som heldigvis ikke er såå synlig J ) jadda, jeg legger meg ned og lukker øynene for det meste og vet akkurat tannlegeprosedyren.

Jaja, akkurat nå er statusen på vent å se hva som skjer eller bare, Spis yoghurt resten av livet og vær gla! Neida.. Håpet om at rota skal gro er stor. Og jeg føler jeg er attraktiv og viktig innenfor tannlegemarkedet. På mandag skal jeg til reguleringstannlegen og på tirsdag skal jeg til kommunetannlegen. Jeg burde nesten begynne å vrake tilbud?

Ellers så er det utrolig kjipt å gå med skinne, så viss jeg heller blunker til deg enn å smile så har det seg altså en grunn.. Og viss du ser en som tygger litt sånn rart eller alltid kjøper yoghurt i kantinen, så er det litt sannsynlig at det også er meg.

Jaja.. Det er jo forsåvidt godt at man har noe å henge fingrene i, eller bare tennene i for den saks skyld.. Ellers er jo livet fiint! Grøt hver morgen (et stort takk til mor!) og særdeles attraktiv på tannlegemarkedet. Kan det bli bedre?